Manchester United 2-0 Stoke City: United viser sin pasningsstyrke mot et dyptliggende Stoke

United imponerte med et stort ballinnehav og høy presisjon fra den sentrale midtbanen. Farten til Hernández og Valencia tvang Stoke til å ligge dypere i banen. Dette til tross for at de kanskje ville foretrukket å presse Uniteds midtbane høyt, og presse midtbanen til å gjøre feil. Dette gav kombinasjonen Scholes/Carrick et hav av tid og rom til å gjøre det de ville med ballen. Til tross for dette var det Uniteds tålmodighet som vant dem kampen.

Denne analysen er skrevet av gjesteblogger Jonas Giæver. Jonas blogger for united.no, og kan følges på twitter: @CheGiaevara

Formasjoner:

United kom i en ganske ordinær 4-4-2-formasjon med to dyptliggende playmakere i Paul Scholes og Michael Carrick. Videre fungerte Park bredt inn i banen og dro med seg mannen sin for å skape rom for Evra som fungerte mer som vingback mot Stokes rufsete høyreside. Valencia lå bredt i banen, slik han som oftest gjør, og testet backen med sin fart og rykk. Hernández og Berbatov byttet på hvem som skulle møte i mellomleddet, hvem som skulle stikke (som oftes Hernández) og hvem som skulle trekke bredt da Park kom inn i banen.

Stoke spilte en veldig disiplinert, og dyp 4-4-1-1 der man fokuserte mye på å lempe ballen høyt mot Jones/Crouch som vant de aller fleste hodeduellene mot Evans og Ferdinand. Jones trakk også dypere i banen enn sin makker for å kunne starte overgangene, og vinne førsteballene i lufta. På bakken lå mye av fokuset på kantene der både Pennant og Walters ønsket å angripe innover i banen. Palacios og Whitehead ble foretrukket i midten grunnet sin gode duellstyrke, og løpskapasitet. Videre var det gigantene Huth og Shawcross som demmet opp for det meste i forsvaret.

United styrer kampen

United så aller mest av ballen, hvilket illustreres spesielt i at andelen ballbesittelse var 72-28 i favør hjemmelaget da lagene gikk til pause. Scholes vandret mye på midten. Når spillet stoppet opp endte den tilbake hos Scholes som prøvde å rulle opp et nytt angrep. Med sin fotballforståelse og rutine ledet han United så høyt i banen han kunne, og presset Stoke tilbake. Gjestene sto uansett veldig lave og kompakte og tillot ikke United å bruke kantene sine. Wilson var veldig flink til å komme tidlig og støte på Valencia, hvilket stoppet United fra å etablere angrep fra vingen tidlig i kampen.

Det mest interessante med Uniteds måte å tvinne opp floken var å sende Ferdinand eller Evans høyt i banen som en slags libero. Stoke som sto kompakte og disiplinerte ble dermed tvunget til å bryte opp sin struktur, og United kom til flere halvsjanser da dette skjedde. Samtidig gav dette også Scholes muligheten til å flytte høyere i banen, og fikk ofte upresset stå på tjue meter og diktere Uniteds spill. På den måten klarte United å skape overtall mot Stoke til tross for gjestenes dype tilnærming.

Stoke sitt våpen var å bryte ballbanen så høyt de turte, og så mest farlige ut når de kom i overgang ved Kenwyne Jones ved et par anledninger. United var flinke til å støte i han tidlig, men de viste en klar svakhet i midtbaneleddet med tanke på løpskapasitet, og hva som skjer når både Scholes og Carrick velger å trekke litt for høyt i banen. Stoke visste nok før kampen av de kom til å se minimalt av ballen, så det var derfor merkverdig å se hvor dårlig de tok vare på sjansene United gav dem.

Scholes styrer showet – men Carrick gjør «den usynlige manns jobb»

Til tross for sin duellstyrke og høye arbeidskapasitet, så klarte ikke Palacios/Whitehead å demme opp for Paul Scholes. Som nevnt tidligere så var Scholes veldig glad i å vandre og sette opp angrep og kombinerte ofte bra med Valencia ute på kant som også førte til at ecuadorianeren omsider fikk slått innlegg, og kom rundt Wilson. Palacios og Whitehead lå for lavt til å true Scholes nevneverdig, og med sin rutine, og kjappe vendinger så var Scholes ofte to skritt foran de begge ved flere anledninger.

Til tross for Scholes’ elegans ble han støtte opp av Carrick som konstant lå bak han for å kunne stoppet eventuelle kontringsforsøk fra bortelaget, eller tilføre et pasningsalternativ. Carrick sto for mye av «det enkle», men han trengte ikke å overanstrenge seg ved siden av Scholes. Dette betyr at Carrick ofte kan fokusere på sin jobb som stabilisator av midten, Scholes styrer kampens tempo, og sammen utgjør de en rutinert og samlet duo på midten.

Stoke gir bort en scoring – med åtte mann i egen boks

Stokes bane ble deres disiplin i første omgang. De ble presset langt bakover av United og blant andre Antonio Valencia fikk mye rom mot slutten av omgangen. Hadde Stoke turt å stå høyere i banen ville de etterlatt seg mer bakrom, som spillere som Hernández og Valencia kunne utnyttet. Stokes taktikk var tydeligvis å ta United på overgangene, presse dypt, og heller sikre ett poeng enn å miste alle tre. Målet kom etter at han fant Berbatov i mellomleddet, som så fant Scholes inne i boksen, som spilte fri Park som så vant en straffe mot Jermaine Pennant. Her er det verdt å nevne at hele Stokes midtbane befinner seg inne i egen boks når straffen blir gitt med Kenwyne Jones stående på tjue meter.

United brukte tiden godt og spilte Stoke inn i sin egen boks der de til skutt måtte kapitulere. En tålmodig, men sanset oppvisning av United i første omgang som gikk til pause med ledelsen, og med et solid tak på ballinnhavet. Javier Hernández skal forøvrig ha ros for et flott utført straffespark som var såpass godt plassert at det traff sidenettingen, inne i målet, bak Thomas Sørensen.

Pulis gjør et par endringer i pausen

Tony Pulis hadde sett sitt laget spilt inn i egen boks, og valgte derfor å angripe problemet på denne måten:

  • Kjøre Palacios høyere på midten der han skulle lede et høyere press sammen med spissene. Dette også for å prøve å skape uro, og kaos sentralt på midten der United hadde dominert i første omgang.

  • Legge backene høyere, og noe mer kompakte i banen. Dette for å prøve å tvinge Uniteds kanter dypere, og gi den sentrale linja til United mindre alternativer.

Pulis hadde tydeligvis lagt merke til at Uniteds store Akilleshæl er når den sentrale midtbanen presses høyt, og dermed stopper sjansene som spill mot kantene. Det Pulis ikke hadde regnet med var at kombinasjonen med Carrick og Scholes skulle være såpass mobile som de var. Når den ene slet, beveget den andre seg over for å støtte dypt, og rulle angrepet opp på nytt igjen. På den måten løp Palacios mye i mellom midtbanen. Til tross for dette spilte United i perioder på stor risiko når Jones også flyttet dypere for å stoppe Uniteds småspill i midten. Dette demmet United opp for ved å spre ballen ut på vingene og tilbake ned i forsvaret. Dermed ble Stokes defensive struktur strukket, og de slet med å få tak i ballen.

Stoke må høyere – åpner for større rom for United

Stoke måtte høyere i banen for å angripe United, men åpnet store rom bak seg. Med mer kompakte backer betød det også at spesielt Antonio Valencia kom til å få mye mer rom, hvilket han gjorde. Dette kom også av at Jonathan Walters fikk en mer vandt oppgave i det offensive spillet, i motsetning til i første omgangen der hans prioritet var å ligge dypt å støtte backen mot Valencia og Smalling. Det andre målet kom da Park, som forøvrig gikk over til å bli en mer vandrende mellomromsspiller i andre omgang, vant et frispark som ble spilt i bakrommet til Wilson og Valencia ble felt av Walters inne i boksen. Berbatov omsatte straffen, og det så dermed ut til at mye av lufta hadde gått ut av Stoke-ballongen.

Det mest interessante Pulis foretok seg i form av bytter var da Cameron Jerome kom inn for Crouch. Bevegeligheten økte betraktelig på topp, og Stoke turte å fylle opp i Uniteds boks med flere spillere. Patent keeperspill fra Amos sørget uansett for at det sjeldent ble noe stort ut av situasjonene. Til tross for Stokes fysiske dominans, og styrke i lufta, var United veldig flinke i den defensive midten på dødballer og sto mer organisert enn mot Liverpool. En litt interessant cornervariant var da Stoke svingte ballen inn mot en isolert Jones på bakre stolpe som forsøkte å heade ballen tilbake inn i klynga foran Amos. Dette var særdeles mislykket, og ikke direkte nok. Noe bisart i forhold til «Stoke-modellen» som består av veldig mye «smashmouth»-fotball der ting skal skje veldig direkte.

Etter dette rullet United opp angrep etter angrep, og tillot Patrice Evra å komme en del høyere i banen. Han skulle kanskje også hatt et straffespark, men hans penetrering av feltet viste seg å bryte ned Stokes organiserte forsvar ved et par anledninger, og var en generell trussel. Vertene valgte til slutt å roe ned spillet, og tillot også unge Paul Pogba sine første minutter i Premier League. Han fungerte som en offensiv midtbanespiller bak Berbatov, men tilførte bredde og kompakthet i det defensive leddet. Med en treer på midten sørget det også for en mer pasningssterk, og sikker sentral linje, og tillot ikke Stoke en sjanse til å vinne ballen. Sammen med Scholes og Carrick så slukte han opp en Stoke-midtbane som hadde løpt fra seg for kvelden, og United kunne fort ha scoret både tre, fire og fem.

Konklusjon:

Den sentrale midtbanen til United var selve hjertet av laget, og kontrollerte kampen fra start til mål. Scholes fikk nok tid og rom til å gjøre som han ville, og med Michael Carrick både bak og ved siden av seg, så hadde han også en pasningssikker midtbanespiller han kunne kombinere med. Det tillot Scholes å flytte høyere i banen, og kunne spille fri Uniteds vinger. Her skal det også nevnes at både Berbatov og Park gjorde en viktig jobb i å møte i mellomrommet, og tillot dermed Evra/Valencia å stikke på løp. Det er også verdt å nevne at Scholes og Carrick til sammen sto for 265 pasningsforsøk der 242 av dem var suksessfulle (Carrick 129/139, Scholes 113/126), som videre illustrerer hvilken dominans United hadde i banespillet. 

United var tålmodige, og ventet til Stoke måtte omplassere seg dypere i banen før de gikk for dødstøtet enten på kantene med Valencia og Park, eller når Scholes våget seg høyt i banen. Vertene hadde nok foretrukket en mer direkte spillestil, men måtte ty til en mer tålmodig, og pasningssikker tilnærming som resultat av Stokes vilje til å stå lavt og disiplinert. United første mål kommer av at Stoke blir presset dypt i banen, mens det andre kommer av at Stoke er i ubalanse når de prøver å presse høyt. Med Evertons seier over City står United med samme poengsum som City, dette til tross for at United i dag stilte uten nøkkelspillere som Nani og Rooney.

Hva mener du? Legg igjen din kommentar i feltet under!

Dette innlegget ble publisert i Kampanalyse, Manchester United, Premier League, Stoke og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Manchester United 2-0 Stoke City: United viser sin pasningsstyrke mot et dyptliggende Stoke

  1. Lengden og retningen på de ballene fra Scholes som ikke når målet er veldig to typer: enten lange gjennombruddspasninger som når de treffer går som varm kniv gjennom smør, eller de er idiotisk korte feilpasninger som er av den aller enkleste sort.

    • chegiaevara sier:

      Heisann, og tusen takk for tilbakemeldingen!

      Du har rett i det du sier at Scholes’ feilpasninger varierer kun mellom de to du nevner. Nå skal en også huske på at Scholes var ikledd rollen som “boksåpner” i denne kampen, og mange av feilpasningene inne i boksen var grunnet Stokes dype forsvar. Det virkelig skumle er de balltapene han har inne i egen banehalvdel. Mot et lag som Stoke er ikke det like farlig, men hadde vi møtt et lag som sto høyere, med mer hurtighet på topp, kunne det fort ført til en baklengs.

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Log Out / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Log Out / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Log Out / Endre )

Kobler til %s