Mye er sagt og skrevet om Norges landslag både før og etter Kings Cup – for det meste er det spillerne som får skylda når vi ikke vinner. Er dette hele sannheten? Kan det hende at Drillo også kan justere noe i organiseringen?
I siste landskamp mot Sør Korea blei Norge stort sett rundspilt i hele førsteomgangen. Vi forsvarte oss i det Drillo kaller 4-5-1, og hadde store problemer med i det hele tatt å låne ballen. I andre omgang skjedde det vi kan få inntrykk av nærmest er en umulighet: Vi blei bedre når vi spilte 4-4-1-1/ 4-2-3-1 – ikke bare offensivt, men også defensivt!
Formasjoner i første omgang mot Sør Korea:
Norge startet altså kampen i 4-1-4-1 (det Drillo kaller 4-5-1), presset ble forsøkt satt litt inn på egen banehalvdel. Legg merke til Sør Koreas plasseringer. Begge kantene trakk mye inn i mellomrom og skapte overtall sammen med den ene spissen og de to dype midtbanespillerne. Backene gikk både bredt og høyt for å gjenskape bredde. Sentralt var altså Sør Korea stort sett 5 mot 3. Vår dype midtbanespiller hadde oftest en av spissene rundt seg, langt værre var det imidlertid for våre indreløpere. De måtte forholde seg både til en innoverkant bak seg, og en dyp midtbanespiller foran seg – og var stort sett i konstant undertall. Når de støtet på en av de dype, kunne Sør Korea tre gjennom på innoverkanten, når indreløperne falt kunne de to dype hos motstanderen styre spillet som de ønsket.
Disse bildene er fra tapene i København og Cardiff:
Her ser vi både at Danmark er inne ved siden av vår dype midtbanespiller Håvard Nordtveit, og at Kjetil Wæhler har etterlatt rom bak seg når han har vært fremme og støtet. Danmark utnyttet nettopp disse rommene en rekke ganger.
Dette bildet er ingen overgang, men et angrep som Wales startet fra egen keeper når vi hadde samtlige spillere bak ball. At vi har gitt bort mellomrom så stort som en håndballbane er ikke langt fra sannheten.
Soneforsvar er basert på korte avstander mellom lagdelene:
Ett kompakt lag med korte avstander defensivt vil ikke være så sårbare for nummerere undertall. Spesielt på bortebane har Norge til tider ikke maktet å fremstå kompakt mot ballsikre motstandere som utfordrer oss både i lengderetningen, i bredden og i midten. Resultatet blir da at vi ikke får låne ball, og ikke minst at vi ikke evner å skape de farlige bruddene som vi ønsker for å gå på raske overganger. EM-kvalifiseringskampen borte mot Danmark har vi fortsatt friskt i minne. Danmark klarte altfor ofte å tre igjennom i mellomrom. Håvard Nordtveit hadde en nærmest umulig oppgave når han måtte forholde seg til både to og tre spillere som truet rommet foran vårt forsvar samtidig. Flere ganger forsøkte vi da å støte med en stopper, noe som bare gjorde ting værre – vi etterlot oss huller i forsvaret som Danmark kunne utnytte. Mot Wales sleit vi kanskje enda mer?
Norge i 4-2-3-1 i andre omgang mot Sør Korea:
Borte mot Wales startet vi i 4-4-1-1, men Drillo valgte å legge om til 4-1-4-1 allerede etter 14 minutter. Den kampen ga oss altså ikke noe grunnlag for å vurdere formasjonen. Wales scoret 3 mål når vi forsvarte oss i 4-1-4-1/ 4-5-1. Mot Sør Korea spilte vi altså 4-4-1-1 i hele andre omgang.
Pila fra Berisha er ment å illustrere hvordan Vikingspilleren presset defensivt. Når motstanderen hadde ballen bak var han oppe sammen med Søderlund og presset stopperne. I denne delen av spillet presset vi altså i 4-4-2, (Sør Korea gjorde det på samme måte hele kampen.) Våre spisser gjorde denne jobben med god intensitet, dermed klarte vi å stresse motstanderen bedre i det oppbyggende spillet, de hvite klarte i mindre grad å utnytte sitt overtall sentralt. I de periodene vi turde/ lyktes med å komme etter med resten av laget la vi grunnlaget for flere brudd, og Sør Korea klarte ikke å dirigere tempoet i kampen på samme måte. Når de lyktes i å etablere ballbesittelse bak vårt fremste pressledd hadde vi allikevel en solid blokk med fire forsvarere og to dype midtbanespillere å stå imot med. I tillegg falt både kantene og vår hengende spiss ned.
Vi blei altså bedre når vi kunne presse med to lengst fremme, og vi hadde ikke færre sentrale midtbanespillere i det Berisha falt ned når vi ble spilt lavere. Dessuten hadde vi to spillere til å dekke mellomrom – og ikke en som tidligere. Nettopp det siste er den mest åpenbare fordelen med å spille 4-4-1-1/ 4-2-3-1 og ikke 4-1-4-1.
To dype midtbanespillere kan også gi en offensiv gevinst:
I moderne fotball er man avhengig av flere pasningalternativer for å kunne holde ballen i laget. Drillo har en fotballfilosofi hvor Norge skal angripe raskt mot en motstander i ubalanse. Nettopp denne filosofien er selve grunnlaget for alle våre gode resultater under vår desidert mest fremgangsrike landslagstrener gjennom tidene. I sin første epoke som langslagstrener revolusjonerte han på mange måter vår opptreden i den internasjonale landslagsfotballen. (Nils Arne Eggen gjorde mye av det samme i klubbfotballen.) I dagens fotball er også de aller fleste andre lagene opptatt av gjennombruddhissighet. Drillo sier selv at siste VM i stor grad bar preg av lag som var svært opptatt av å ikke miste ball – nettopp for å unngå å bli angrepet mot når eget lav var i ubalanse. Norge må nå i større grad angripe mot lag som har 11 spillere bak ballen. Spiller man ukritisk tidlig opp da, kan resultatet fort bli at man selv mister ball og blir kontret på. (En forklaring på at Norge ikke slår like mye langt som i forrige Drillo epoke?)
For å evne å holde ballen mer i laget, og for å unngå å bruke alle krefter på å løpe etter den, kan det være en fordel å ha to dype midtbanespillere. Dette gir forsvarsrekka enklere alternativer når vi har ballen bak, noe som også kan innebære at vi lettere kan distribuere ball til motsatt side – dvs vri spillet. Når vi spiller med en dyp midtbanespiller kan denne vær enkelt å ta ut med en spiller fra motstanderlaget. Spiller en med to dype – må motstanderen frem med en midtbanespiller til dersom de vil forstyrre det oppbyggende spillet. Dermed vil de ligge med færre spillere foran eget forsvar – og lengre oppspill kan ha større effekt. En annen fordel med to dype midtbanespillere er at vi kan tillate oss å benytte en kreativ ballsentral ved siden av ett mer defensivt rivjern. Tenk deg kombinasjonen Nordtveit – Wolff Eikrem og du har ett godt bilde på hva som menes.
Norge skal ikke forsøke å spille som Spania:
Spania og Barcelona blir med rette dratt frem som den store kontrasten til Norge. Med sin kombinasjon mellom å holde ball i laget, for så å tålmodig finne de rett øyeblikkene for gjennombrudd har de vunnet det meste de seinere årene. Visste du at Messi er den spilleren i de største europeiske ligane som slår desidert flest gjennombruddspasninger bak motstanderens forsvar? Og visste du at det var Spania som slo flest gjennombruddspasninger i siste VM? Filosofien er altså ikke flest mulig gjennombrudd tidligst mulig, men flest mulig gjennombrudd der hvor muligheten til gjennombrudd er størst. Ved å kontrollert holde ballen i laget kan de altså vurdere både gevinst og risiko på en effektiv måte.
Norge har ikke spillere med ferdigheter til å spille på samme måte. Vi er rett og slett ikke gode nok spiller for spiller. Norges valg er graden av gjennombruddshissighet, og graden av å hvile med ballen i laget. På denne skalaen bør vi spille lagt mer gjennombruddshissig enn spanjolene, men vi kan med fordel optimalisere mulighetene til også å holde ballen mer i laget.
Hva mener Drillo om 4-2-3-1?
Sitat fra boka Spill Effektiv Fotball:
“Svært mange lag har en organisering av midtbanen som ikke gjør det mulig å spille sone, rett og slett fordi man ikke har nok spillere til å dekke midtbanebredden. Det gjelder både med tre på midtbanen, en såkalt diamant og med 2-3 organisering.”
Drillo mener altså at en slik organisering ikke er forenlig med soneforsvar, fordi man ikke vil klare å dekke midtbanebredden. Mange klubb og landslag på høyt nivå løser dette ved å prioritere å dekke rom sentralt. De gir bort rom på kantene. Selv med en såkalt femmer på midten har vi mot gode motstandere slitt med for store avstander sidelengs. Kanskje vi i disse kampene kan forsøke å ligge smalt, og gi bort rom bredt? Vi kan oppnå flere innlegg imot, men dette trenger nødvendigvis ikke å være så farlig. Mange landslag ønsker ikke slå for mange innlegg, bl.a. fordi lange baller inn fra kant er en potensiell vei til balltap og overgang imot. Cluet her vil være å tvinge frem innleggene så bredt i banen som mulig. Med de spillerne Norge har i forsvar, bør det kunne være bedre at vi blir utfordret i lufta enn langs bakken. Stikkord: Brede Hangeland.
Ståle Solbakken kan ikke karakteriseres som en forkjemper for mannsmarkering eller lurvete sonespill. Hvordan organiserer han lagene sine? Oftest i 4-4-1-1, 4-2-3-1 eller 4-4-2 med prioritering på å dekke rom sentralt, som regel med to dype midtbanespillere.
Oppsummering:
Norge ble delvis rundspilt mot Sør Korea i første omgang, det må ha vært frustrerende for spillerne å løpe så mye imellom. Norge sleit igjen med mellomromsproblamatikken, som vi også gjorde mot Danmark i Parken, og mot Wales borte. Sør Korea vasset ikke i målsjanser, på begge de to første målene ble det begått individuelle feil som ikke kunne vært organisert bort. (Vegard Forren støtet ukritisk høyt i forkant av begge).
Med to dype midtbanespillere, og to spisser som kunne presse samlet hang vi bedre med defensivt i 4-4-1-1 i andre omgang. Dessuten klarte vi å holde ballen mer i laget selv. Det ville være feil å påstå at vi var helt på høyden, men en klar forbedring var det. Man skal selvfølgelig ikke legge for mye vekt på en enkeltstående omgang, men det var interessant det vi fikk se.
I dagens fotball er ikke spørsmålet om man skal spille gjennombruddhissig fotball eller ikke. Stort sett alle lag av en hvis kvalitet tar de gode mulighetene for gjennombrudd. Spørsmålet er da graden av hvor gjennombruddhissige man skal være, det kan det være lettere å kontrollere med to dype midtbanespillere.
Konklusjon:
Norge kan med fordel utvikle flere nyanser i spillet sitt. Det vil ikke gjøre oss like forutsigbare. En 4-4-1-1/ 4-2-3-1 kan benyttes både når vi sliter med egen defensiv mellomromsproblematikk, og når vi trenger å regulere graden av egen gjennombruddshissighet ved å hvile mer med ball i laget. Når vi sliter defensivt med for store avstander sidelengs bør man prioritere å dekke rom sentralt. Må vi velge mellom å gi bort rom foran forsvaret, eller utenfor flankene, tilsier spillermaterialet det siste. Fotballanalyse ønsker en plass til en dyptliggende playmaker, Wolf Eikrem kan kanskje utvikle både seg selv og landslaget til ett nytt nivå?
Hva mener du? Kan Norge også spille 4-2-3-1, 4-4-1-1 eller 4-4-2? Legg igjen din kommentar i feltet under. Vi setter også pris på om du legger igjen en link fra artikkelen på twitter, facebook eller ett annet nettsted.
Takker for utrolig interessant lesning! Kunne godt tenke meg å se Norge mer i en 4-2-3-1 eller 4-4-1-1. Å ha to rene spisser på topp er jeg litt mer skeptisk til. Norge bør definitivt fokusere mer på det å ha ballen i laget og å være litt mer talmodig når de har ball. Synes ikke spillere som Henriksen, Singh, Wolff Eikrem passer til kampopplegget til Drillo. Disse spillerne er mye bedre når de får ha ballen i beina, i motsetning til blant annet Grindheim, BHR.
Håper virkelig Drillo kan klare å fornye seg, hvis ikke håper jeg vi kan få inn en ny sjef som er litt mer “moderne” i tankegangen sin. Det vi holder på med idag tror jeg rett og slett ikke passer det spillermaterialet som er på vei opp.
Meget interessant lesning. Herlig å lese fornuftig synsing omkring landslaget som går ut over det simple lavmålet man stort sett leser i media.
Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger!
Flere spillere passer bedre i andre spillestiler enn det Norge står for. Men vi skal ikke glemme at Drillo tidligere har funnet plass til gode ballspillere. Myggen og Lars Bohinen var gode eksempler – men de la ikke opp i går, for å si det sånn.
Litt enkelt å skylde på formasjon kanskje?
Hva med avstanden mellom leddene som du selv sier noe om i artikkelen? Ville det vært lettere å hindre de gode gjennombruddene med samme avstand mellom leddene i en annen formasjon ?
Tror rett og slett at spillerne ikke er godt nok drilla defensivt i sine klubblag (noe de ofte var tidligere da vi “alle” spilte 4-5-1) og dermed er avstanden til landslagetsorganisering større nå enn før. Dette er med å bidrar til at vi ikke er like gode defensivt.
Formasjon er bare tall – er spillerne og systemet som avgjør
Systemet fungerer og er det noen som er kapabel til å gjøre justeringer så er det vel Drillo
Hei Albert.
Formasjon er en del av en spillestil, og er ikke svaret på alt. Hva du kaller det har uansett ingen påvirkning på resultatet. At formasjon bare er tall er jeg dog ikke enig i. Hvorfor spiller ikke da alle den samme formasjonen? Jeg mener at landslaget den siste tiden har slitt med å dekke rommet foran forsvaret. Jeg argumenterer derfor for at dette rommet bedre kan dekkes ved å spille med to dype midtbanespillere istedet for en. Videre tror jeg at vi lettere kan holde ballen i laget (når vi ikke har åpning for ett godt gjennombrudd) ved å spille med to dype midtbanespillere.
Interessant det du skriver om at spillerne ikke er godt nok drilla defensivt i sine klubblag – men i hvilken periode spilte vi “alle” 4-5-1? Drillo er en mester i å organisere spillerne i “Drillostilen”
Jeg fikk desverre ikke sett de siste kampene Norge har hatt etter Wales kampen og det var litt synd for det virker som det ble forsøkt en del interessante grep der nede. Skal vel også være forsiktig med å legge så voldsomt mye vekt på denne type treningskamper hvor laget er blitt rasket sammen av masse nye spillere. Men uansett, du har vært inne på dette før hr Riisnæs og jeg tror du har rett. Jeg tror også 4231 er fleksibel nok til å kunne håndtere de fleste lag ved å velge forskjellige egenskaper for spilleren i den offensive midtbane/spiss rollen.
Takk for godt innspill.
Jeg har også sett Drillo skrive nokså bastant om behovet for minimum fire spillere for å kunne ha et sone-ledd. Det betyr i praksis å spille enten 4-4 eller 4-5 i de to bakerste leddene.
Avvisningen av f.eks. 2-3 kombinasjoner er synd, fordi 2′er og 3′er leddene opererer jo også som en enhet, som i visse situasjoner kan operere som en 5′er. Dette gjelder ikke bare midtbaneleddet, men også det bakre leddet. Mexico viste under VM i Sør-Afrika hvordan man også bak kan spille 2-3, der sidebacker kan bli wingbacker, og defensiv midtbane kan bli midtstopper.
2-ledd og 3-ledd trenger derfor ikke være til hinder for soneforsvar, men utvider soneforsvaret til å bli mer todimensjonalt (både bredde og dybde – samtidig).
Takk for god kommentar!
Jeg tror du peker på noe av fremtiden i den defensive organiseringen. Vi kan få se mer og mer dynamiske formasjoner, hvor lagene forsvarer seg med x-antall spillere i hvert ledd – avhengig av situasjon og kampbildet. Det skal ikke være noe i veien for å forsvare seg i en 2-3 hvor leddene jobber synkront i en bred W.
For å forlenge den tanken; Hvordan ser dere for dere at utviklingen av fotballspillere vil bli i et slikt perspektiv? Vil det bli rom for “spesialistene” i de dynamiske formasjonene? Eller vil det foredles spillere som mestrer alle spillets faser i størst mulig grad? Denne formen filosofi bringer tankene tilbake til totalfotballen. Og jeg er såpass “ung” at AC milan på80 og 90 tallet kanskje er den mest suksessrike eksponenten for det? Barcelona er et av nåtidens eksempel, men spillerene er likevel ganske klart definerte på hva de er best til. Egentlig var Branns 2007 lag et nokså dynamisk lag. Vaagan moen og Solli er gode i alle spillets faser, men ikke ekstremt gode på noen områder, og på sitt beste spilte Brann stor fotball, som lag. Og trenger man egentlig å rippe opp i hva som skjedde etterhvert som fokuset på individuelle ferdigheter ble større i Brann?
Bra jobba! Din klart beste artikkel hittil etter min mening, og veldig interessant problemstilling.
Drillo er ikke akkurat den mest forandringsvillige treneren, men jeg ser poengene dine og hvilke fordeler en eventuell 4-2-3-1 formasjon vil gi. Det er i hvert fall ingen tvil om at Norge må tilpasse seg en ny virkelighet.
Uansett er det viktig å få inn en god pasningsspiller i en dyp midtbanerolle, da det er en kvalitet som trengs når vi skal omstille raskt. Det kan være smart å plassere en slik spiller (Eikrem?) ved siden av en spiller som er bedre på å dekke rom, selv om Håvard Nordtveit også har en god pasningsfot.
foretrekker 4-2-3-1 med en kreativ og “forsvarende” midtbane to gode en mot en og innoverskjærende kanter for å få beckene opp på overlapp en god indreløper(Skjelbred) bak spissen som også kan holde ballen litt. og en goalgetter på topp.
Jarstein
Høgli/Eggen hedenstad – Demidov/Whæler-Hangeland-Riise
Eikrem/Henriksen/Y.Jensen – Nordtveit/Grindheim/Tettey
Tarik/Huseklepp – Skjelbred/Brenne/Hauger-Gamst/Berhisa/Braaten
Moa/Mos/Marcus Pedersen
Herlig artikkel, som vanlig!!
Fortsett!!!!
Takker for gode og hyggelige innspill!
Tydelig at landslaget engasjerer
Når det gjelder dynamiske ledd, så er det en ide for en blogg i seg selv. Først og fremst krever det løpssterke spillere med høy fotballforståelse, som kan velge riktig posisjonering avhengig av situasjonsbestemt kampbilde.
Bra skrevet!
Har egentlig ikke tenkt over dette før, aldri før sett en så grundig analyse av Norge.
Takk for tilbakemeldingen! Morsomt å bidra til en refleksjon rundt landslaget.
Hei! Takk for en kjempefin blogg!
Jeg har nettopp lest Inverting the Pyramid av Jonathan Wilson (en bok om fotballtaktikkens historie) og sitter igjen med inntrykket av at de fleste fotballtaktiske/-strategiske nyvinninger kommer som motreaksjoner på etablerte normer og mye av det som driver evolusjonen er viktigheten av å komme i overtall i angrep samt å utlikne i forsvar. Jeg har (som du) inntrykk av at klassisk 4-5-1 begynner å bli gammeldags fordi man i dagens fotball legger mye vekt på å angripe rommet mellom forsvar og midtbane med flere spillere enn tidligere. Dette legger ofte 4-2-3-1 til rette for i angrep, samtidig som 4-2-3-1 legger til rette for et forsvar mot det samme.
Dette er det stadig flere som trenere som har oppdaget og 4-2-3-1 som et taktisk utgangspunkt begynner å bli ganske utbredt. Å ta etter de andre vil kanskje gjøre oss bedre, men ikke slik vi en gang nærmest var i særklasse på spesielt defensiv organisering. Jeg tenker på hva et lag (som Norges landslag) kunne ha gjort for å ligge i forkant av utviklingen. Jeg har ikke noe klart svar på det og vil sette pris om om du eller noen andre har noen innspill.
Man er inne på ovenfor at formasjonene sannsynligvis vil gå mot å bli mer og mer dynamiske i sin form tilpasset det aktuelle kampbildet og jeg tror dette er riktig. Utfordringen i så måte (i tillegg til å ha kloke allroundspillere på matta og være godt forberedt) ligger på gjøre gode fortløpende analyser slik at treneren kan gjøre korreksjoner underveis. Jeg registrer at dere og Zonalmarking ofte refererer til Opta Stats sine analyser som ofte kan gi gode bilder av mange sider av en kamp/ kamputvikling. Jeg mistenker at teknologisk online analyse-støtte er veien å gå på coaching-sida i internasjonal toppfotball
Drillo er kjent for å legge sjela si inn i gode analyser. Hvis han er i stand til å fornye seg tror jeg han, med bakgrunn i sin analytiske kyndighet, på ny kan bringe Norge langt opp på FIFA rankingen. Dessverre fremstår han litt konservativ og rigid. Jeg håper at jeg tar feil av ham på dette punktet.
Takk for veldig bra kommentar Jørgen!
I Norge presterte Sogndal godt med ett nytt system, i Italia spiller flere av topplagene jevnlig med tre stoppere, i systemer som dynamisk veksler mellom 3-4-3/ 5-2-3/5-4-1 eller 3-5-2/5-3-2. Systemene er ikke ferdigutviklet, kanskje ligger noe av fremtiden der.
Interessant og vesentlig poeng du har med å utvikle noe nytt kontra å kopiere. Tror det er vanskeligere å komme med noe nytt nå, internasjonal fotball er blitt mye mer profesjonell. Men vi bør prøve
Tusen takk for svar, Harald!
Det er spennende å få et innblikk i hvordan de ulike ligaer vektlegger formasjoner, strategisk tenkning og spillertyper ulikt. Jeg har forstått at Italia har en lang tradisjon for å foretrekke defensiv trygghet foran å ta risiko fremover. I den grad man benytter seg av breddeholdere tar disse ofte stort defensivt ansvar noe som igjen gjør at man kan miste litt sting i det offensive breddespillet. Både fordi kantspilleren blir liggende lengre bak, men også fordi den klassiske hurtige driblesterke vingtypen brukes sjeldnere i serie A enn i andre ligaer og man blir spillende smalere i angrep. Men hvis alle spiller smalt spiller selve formasjonen en mindre rolle og kampene vil handle mer om hvem som har de beste spillerne og hvem som utøver formasjonen best. De formasjonene som du refererer til ovenfor forstår jeg er noe nytt på gang i serie A, kamskje en motreaksjon mot en etablert Italiensk norm som blant annet legger til rette for å angripe mer i bredden enn hva som til nå har vært vanlig i Italia.
En skulle tro at hvis man oppdager noe nytt som funker vil det raskt bre om seg, men slik er det nødvendigvis ikke i følge jonathan wilson (som jeg tidligere har referert til – se link: http://sportsillustrated.cnn.com/2011/writers/jonathan_wilson/02/22/italian.narrow/index.html). Han mener at når en fotballnorm er blitt innarbeidet i en nasjons “DNA” vil unge talenter bli geleidet inn i forutbestemte roller. Fans, media og tidligere spillere vil applaudere flotte eksempler på forvaltere av roller de kan forstå, samtidig som de vil være kritiske til rolleutøvere de ikke forstår. Jeg tror at dette er riktig og jeg tror at det kan være et hinder for at vi kan videreutvikle fotballen i alle ledd, fra aldersbestemte klasser opp til landslaget.
En bekjent av meg er blitt trener for et guttelag i en stor fotballklubb i Trondheim. Der har han fått beskjed i fra høyere hold om at “vi spiller 4-3-3 i vår klubb” med vinger som faller
inn i 4-5-1 defensivt. En slags Eggen-Drillo-hybrid slik jeg forstår det. At et guttelag skal ligge i front av utviklingen forventer jeg ikke, men jeg oppfatter at rammene min bekjent har blitt tildelt for å trene laget sitt er et godt eksempel på hva Jonathan Wilson beskriver.
Dag Risnæs har nylig skrevet et innlegg i denne bloggen som påpeker at vi trenger økt trenerkompetanse i alle nivåer. Selv om han ikke eksplisitt tar opp det som jeg her påpeker, tror jeg at økt trenerkompetanse vil kunne være veien å gå for å imøtekomme inngrodde og gammeldagse fotballkulturer.
…og så mente jeg selvfølgelig ikke “imøtekomme” men “imøtegå” på tampen der. Takk for meg!
Har tenkt litt på dette etter å ha sett Milan et par kamper og lest deres analyse etterpå. Og Norge skulle vel passe godt inn i en 4-1-2-1-2. Altså uten vinger. Vi har ingen utpregede vinger uansett. Gamsten blir mer og mer en indreløper i Blackburn og høyresiden har jo vært et problemområde en stund nå etter min mening. Vi har også mange sentrale midtbanespillere på vei opp, både offensivt og defensivt. Et motargument mot denne formasjonen er jo at det blir mye rom for motstander på kantene, men det tror jeg vi ikke vil ha større problemer med når vi har blant annet Hangeland i midten. Men vi er selvfølgelig avhengig av å ha defensivt sterke backer. Her har vi jo et problem med Riise som ikke er veldig god en mot en bakover.
Allikevel tror jeg denne formasjonen hadde passe Norge bra som utgangspunkt med en direkte spillestil. Mange alternativer sentralt, to spisser som får frihet til å vandre og en OM bak de som kan søke mellomrommet. Kanskje en type som eldstebror Berisha passer bra der. Evt en Wolf Eikrem. På topp sammen med Moa er det mange typer som kan passe inn. Huseklepp som liker å vandre, Braaten som kan finne på det umulige på en god dag, Mos som også er en goalgetter eller en kraftspiss i M.Pedersen.
Artig lesning og mange interessante kommentarer ! Gått og tenk mye på dette med formasjonsvalg/fotballtaktisk utvikling og jeg må si at jeg er overrasket at Norge ikke følger mer med på hva som skjer der “ute” i den stoe fotballverden. Skulle vært interessant å vite hva Drillo mener om innvendingene/innspillene som kommer her. Til Riisnæs : kunne det vært en tanke å komme i kontakt med Dæhli/Pedersen evt. Tjærnås og få de til å ta opp denne tråden , altså basert på innholdet i artikkelen og få det frem i avisene ?Hadde vært artig og sett om Drillo hadde et tilsvar
Vet ikke om Drillo leser fotballanalyse.com, men det bør han for dette var veldig bra !
Mitt forslag til formasjon og spillervalg for fremtiden er denne: (4-2-3-1)
en keeper
Høgli—Hangeland—demidov—(Riise) (enn så lenge)
Nordtveit—Yttergård J.
Tarik———Eikrem———–Berisha
Moa
Hva synes dere om denne: i motsetning til Harald Riisnæs mener jeg vi bør Eikrem i den off. rollen bak Moa. Argumentet mitt er at Nordtveit alene er god nok med ballen i beina/igangsetter, og Eikrem bør linkes opp med Moa. Tror Y. Jensen kan supplere han bra. Forøvrig interessant at Nordtveit spiller i den dype rollen i dette systemet i Bor. Møn. !